Museum

WE451A-1 er en 250 Watt AM radiosender som ble  brukt i Odda på 1950 tallet.
Der sendte den NRK riksprogrammet.

Den er nå i aktiv bruk her på museet og
startes opp hver søndag fra kl. 11.00 til kl. 15.00.
Den sender nå på frekvensen 1314 kHz.

Her finner du litt av skjema av utgangstrinnet WE-451A-451A – B

Vi bruker en 15 meter høy vertikalantenne.

Signalene kan høres i Askøy og Bergensområdet.
Du trenger en AM radio og må stille den inn på
frekvensen 1314 kHz. (228 meter)
Mange moderne biler med DAB+ har ofte også FM og AM mottaker.

The broadcast on Christmas Eve will happen:

http://alexander.n.se/uncertainty-around-the-christmas-eve-broadcast/?lang=en
The Alexanderson transmitter:

http://alexander.n.se/the-radio-station-saq-grimeton/the-alexanderson-transmitter/?lang=en

Generell referanse:

https://no.wikipedia.org/wiki/Radiostasjonen_i_Grimeton

http://grimeton.org/

LKB Bergen Kringkaster is the former NRK(Norsk Rikskringkasting) AM(LW/MW) broadcasting station for Bergen. Its QTH is near the village of Erdal on Askoey Island north of Bergen.
The Telefunken broadcasting transmitter of 20 kW was built in 1936 – 1937 and
is the only remaining Telefunken transmitter (complete) of this type in
the world.
The Marconi transmitter of 1 kW is also from the mid-30s.

Their first signals were broadcast in November1937 from the Telefunken on 260,
and from the Marconi transmitter on 355 kHz.
With the implementation of the Copenhagen Plan 1950 the transmitters
changed to MW channels.
In 1965 a Philips 10 kW transmitter subsituted the Telefunken for
daily use.
The installation is Norwegian Cultural Heritage.
Both services closed in 1978 and 1966, using 890 and 1115 kHz,
respectively.
In 2000, the original «T» aerial strung between the two 150 metres towers was taken down. The distance between the two towers was 195 meters.
The twin stations primary coverage area were the city of Bergen and the
western coast of Norway with local, regional and national programs
from NRK, using the callsign of LKB.

Photo from Bergen Kringkaster June 1961. Photo taken by Widerøe.

The two antenna towers were 150 meters high.

BERGEN PROGRAMDISTRIKT

Utdrag fra Bernt Erfjord:

NORSKE KRINGKASTINGSENDERE (Vintage Norwegian AM Transmitters)

http://www.northernstar.no/bernt.htm

1. Bergen, Sjømannskolen, Nordnes:   6026N/0513Ø.

Kallesignal:

Bergen Kringkastingselskap startet i 13/12-25 med studio i Musikkakademiet, og 1 kW Standard Electric sender på Sjømannskolen, Nordnes. 145.000 kroner ble brukt på å anskaffe senderen.

2. Bergen, Telegrafbygningen:   602653N/051316E.

Kallesignal LKB. Bergen Kringkastingselskap flyttet senderen hit. Tidspunkt?«Flat-top antenna»

Flere frekvenser; 750, 810, 820, 850 og 722, sannsynligvis benyttet i denne rekkefølgen. 820 ble forøvrig hørt i Chula Vista, California. 12-26: 650 kHz, 31/1-27: 810 kHz, programoversikter fra tiden 28/2-27 til 7/1-29 samt Bergen Kringkasters eget programblad 12-28: 810 kHz vekslende 0.5 og 1.5 kW, sendeskjemaer 11/3-29 til 24/6-29 oppgir 820 kHz og stemmer med Brussel-planen som trådte i kraft 13/1-29. Praha-avtalen tok til å gjelde 20/6-29: 824 kHz og bekreftes i sendeplaner fra 29/7-29 og utover – dessuten 1930 – 1931 – 1933 – 1/1-34. 30/12-34: 850 kHz 1 kW, 10-36: 722 kHz 1 kW

3, Bergen, testsendinger:

Flere steder testet rundt 1935 med tanke på en ny storsender. Har sett feltmålinger for 352.9 kHz 0.4 kW gjort fra ex Fana kommune-Kjerreidviken. Også tester fra Ågotnes på Sotra, Rundemannen (kystradiosender), Herdla og sannsynligvis «Radiovandet»-(Bergen Radios mottakerstasjon ved Sælenvannet). Askøy ble valgt.

4. Bergen I, Erdal, Askøy:   602653N/051316Ø.

Kallesignal LKB. 20 kW Telefunken-sender ble satt igang bygget fra 1935, offisiell start fra Askøy 28. november 1937, først på 260 kHz. I 1937 var Bergen-Oslo-Vigra synkrone, dvs fq. må ha vært 260 kHz. Fra høsten 1939 var Oslo-Bergen synkrone, dvs fortsatt 260 kHz. Frekvensen var ikke eksklusiv, og lokale sendinger utenom riksnett var derfor problematisk, både på grunn av interferens, og at andre sendere fikk sitt program fra Bergen. Løsningen ble å gi Bergen en lokal frekvens med lavere effekt, Bergen II hvor det meste av lokalsendinger gikk. Montreuxplanen som aldri ble satt i verk gav Bergen I 260 kHz fra 1/4-40, en frekvens man altså lenge hadde brukt, og igjen kom til å bruke. Frekvensplan 1/3-42 oppgir 282 kHz, men senderen var tilbake på 260 kHz etter krigen, bl.a. listet i 1948. Københavnplanen fra 15/3-50 endret frekvensen fra 260 til 890 kHz. Det finnes en notering fra 1947 på 1276 kHz. Dette kan være direkte feil, eller være en kortvarig test?

Telefunkensenderen ble erstattet av 20 kW Philips sender i 1965. Frekvensen fortsatt 890 kHz, som var i bruk inntil Bergen I ble nedlagt 00:15 1. november 1978.

Telefunkensenderen fra 1935 står intakt på Askøy som er blitt til Telemuseum.

5. Bergen II (Bergen Lokal), Askøy: 602653N/051316Ø:

Kallesignal LLE. Opprettet for å ivareta lokale sendinger, siden ikke storsenderen kunne gis eksklusiv frekvens, var det ikke gunstig å ha mye lokalsendinger derfra. 1 kW Marconi sender montert på Askøy 1937. I bruk til 1966. Står intakt på Askøy fortsatt. 1936: 1186 kHz (allokert, før senderen kom på lufta). Høsten 1939: 355 kHz 1 kW, 1/3-42: 355 kHz 1 kW, 3-46: 355 kHz 1 kW, 1948: 355 kHz 1 kW. 355 var forøvrig beholdt i Montreux-planen som aldri ble iverksatt. 15/3-50 skiftet Bergen II fra 355 kHz til 1115 kHz i hht Københavnplanen.

6. Bergen Radio, Rundemanen:

Kallesignal LGN. Bergen Radio ble etablert 1/9-12, og var først utstyrt med en 5 kW Telefunken tonegnistsender. (Nå Norsk Teknisk Museum i Oslo). Fikk Europas første rørdrevne sender i 1922, som sommeren 1923 ble modifisert for telefoni. Hadde da værmeldinger til faste tider. 1912—13 ekspederte 4 medarbeidere 1400 telegrammer. 1959—60, som ble den siste, var tallet over 530 000 ekspedisjoner i tillegg til 21 000 radiotelefonsamtaler. Herdla var vurdert som lokalisering, men Rundemanen valgt fordi det lå utenfor fiendtlige panserskipskanoners rekkevidde, og fordi høyden over havet skulle gi signalene lengre rekkevidde. Antall ansatte skiftet, på det meste hadde stasjonen 25 fast bosatte, til 1960 dessuten skolebarn som daglig reiste til Christi Krybbe skole. Stasjonen skulle flyttet til Flesland etter krigen, enkelte antenner reist, men ble flyplass i stedet.

Norges første «kringkasting» gikk over Bergen Radio 1923, da det ble overført en tale holdt i Oslo, fra landtelefon ekspedert til Stavanger via Rundemanen. På Radioneset ved Sælenvannet i Fyllingsdalen ble det 1925 bygd en mottagerstasjon som stod i forbindelse med Bergen Radio over relélinjer (nedlagt 1940). En revolusjonerende begivenhet fant sted 11.februar 1927, da Bergen Radio tok inn en kortbølgesending på 37 meter fra et norsk hvalkokeri: Sir James Clark Ross ved New Zealand. Til da hadde bare langbølgesendinger vært brukt over slike avstander(point to point). Som regel var forbindelsen mellom kokeriene og Bergen Radio på 36 meter-båndet mest effektiv fra kl.20 til 22-23, og om morgenen fra kl.04 til 06-07, alt i UTC. Senere viste det seg at 24 meter-båndet egnet seg godt mellom kl.16-20 og 06-08.

Bergen er listet i programoversikter rundt 1929 på 31.25 og 30 meter. Dette var selvsagt primært ship-to-shore trafikk, men med enkelte mer «broadcast»-liknende overføringer, som værmeldinger og rene broadcasts. Bl.a. for overføring av Landbruksdirektørens tale til et landbruksmøte i Stavanger. Direktøren satt i Oslo og ble overført på telefonlinje til Rundemanen som videresendte på kortbølge (evt mellombølge?).

I 1940 omfattet utstyret ved Bergen Radio 6 kortbølgesendere, 2 langbølgesendere og 1 telefonisender, mens Radioneset hadde 10 mottagersett. Tyskerne okkuperte Bergen Radio frem til 19. juni 1945.

Fra 1961 ble Bergen Radio drevet som vanlig kystradiostasjon, og omfatter også Flesland Aeradio, linksamband fra «8-kanten» for Forsvarets Fellessamband og VHF-anlegg for Bergen Radio og Norsk Radio Relæ Liga. En 50 m høy mast ble reist på Rundemanen 1978, økt med 17 m 1981, for radiolinker som bl.a. virker som radiosamband. En ny mast ble reist 1990 med totalhøyde 106 m (masten 88 m, toppkonstruksjon 16 m, lynavleder 2 m). Bergen Radio åpnet nytt senderanlegg på Marøy i Radøy kommune 1986.

På museet på Erdal, Askøy, er tekniske klenodier fra Bergen Radio.

7. LMB – Værvarslinga på Vestlandet.

Egne BC-sendinger? Trolig ren kommunikasjon med værstasjoner…

Egil Reimers

BERGEN KRINGKASTER–ASKØY

NORSK TELEMUSEUM

Utkast til ny utgave, 2008 [1]

De som fulgte med på serien om radiopsykolog Frasier på TV2 vil kanskje huske hans typiske måte å annonsere sin Seattle-stasjon på:

» You’ve been listening to Dr. Frasier Crane, KACL [2] 780. Stay tuned for the news, weather, and sports. Then next up, Bob “Bulldog” Briscoe and the Gonzo Sports Show”, eller ”…Keep your dial tuned to KACL for Gil Chesterton’s «Restaurant Beat»

KACL var stasjonens fiktive kallesignal(”call letters”), som alle radiostasjoner tildeles og i USA med sin frie konkurranse mellom kringkastingsstasjoner blir disse ofte brukt som varemerke.

I Norge ble kallesignalene for kringkastingsstasjoner aldri brukt på den måten, vel fordi vi etter 1933 og i mange år fremover i hovedsak bare hadde en programprodusent, NRK. Det er derfor ikke mange som ville skjønt noe om det ble annonsert «Du lytter til LKB». Men dette var det kallesignalet Bergen Kringkaster fikk tildelt, da den ble etablert i 1935.

Den første kringkastingssenderen i Bergen, en 0,5 kW fra Standard Electric,ble montert i Bergen Sjomannsskole og tatt i bruk i desember 1925 og fikk altså kallesignalet LKB.

Dette var i påvente av at den nye telegrafbygningen i Bergen skulle bli ferdig, for der var det satt av plass til en 1 kW sender, også fra Standard Electric,som ble satt i drift i 31.mai 1926. Med antenne på taket nede i Bergensgryta har den nok hatt en rimelig begrenset rekkevidde.

Ønsket om og behovet for en kraftigere kringkaster ved Bergen som kunne dekke Vestlandet kom derfor snart til syne.

Allerede i 1930 ble det derfor satt i gang målinger av signalstyrken (feltstyrkemålinger) fra senderen i Bergen og arbeidet med å finne en egnet lokalisering for en større sender.

Straks NRK var etablert ble det bestilt en 20 kW Marconi-sender, men fordi lokaliseringsspørsmålet dro ut, ble denne omdisponert til Stavanger i 1934.

Bergen kringkaster hadde hele tiden sendt på mellombølge i 800kHz-området. Nå fant en ut at en heller burde bruke langbølgen. Dette resulterte i behov for nye målinger og forskjellige lokaliteter ble prøvd- Laksevåg, Sotra, Rundemanen, Herdla og Fyllingsdalen, men i september 1935 ble det bestemt at den nye kringkasteren skulle settes opp på Frudalsmyren på Askøy, ca 9 km fra Bergen sentrum.

I mai 1936 ble en 20 kW sender bestilt fra Telefunken, levert i november og sto ferdig montert sommeren 1937.

Den kom imidlertid ikke i drift før i november 1937. Årsaken til dette var at det ikke lot seg gjøre å få tildelt en egen langbølgefrekvens for Bergen og senderen måtte derfor settes i synkrondrift med Oslo og Vigra kringkastere på frekvensen 260 kHz.

Synkrondrift er samkjøring av sendernes frekvens, slik at mottakere ikke merker forskjell om den samtidig mottar signaler fra flere av senderne som er synkronisert.
Dermed kunne ikke storsenderen brukes til lokalsendinger og det er årsaken til at det samtidig ble montert og satt i drift en 1 kW sender fra Marconi som fikk kallesignal LKB1.

Under 2. verdenskrig ble den tatt ut av synkrondriften med Oslo og Vigra, men sendte fortsatt i langbølgeområdet på 282 kHz.

Straks krigen var over ble synkrondriften gjenopptatt, men i 1950 kom det ny frekvensplan for kringkastere(Københavnplanen)og nå ble den satt i synkrondrift med Kristiansand(Flekkerøya) og Trøndelag(Tyholt) Kringkastere på mellombølge 890 kHz.

Telefunkensenderen ble avløst av en 20kW Phillips sender i 1965. Da ble også ordningen med egen bemanning avviklet, men det ble utført et visst vedlikehold på den fram til omkring 1970.

Både Telefunkensenderen og Marconisenderen fra 1937 står intakt slik de ble satt opp i et hus som kanskje heller kan sies å vere bygget rundt dem enn for dem.

Sett i forhold til dagens teknologi er begge senderne noen monstre sett i forhold til utstrålt effekt. Men slik har den tekniske utvikling vært og vi skal se litt på hvordan Telefunkensenderen virket.

Antennen : Det mest synlige ved enhver radiostasjon er antennen. Så også her. Det vil si, 2 master på 150 meter med 200 meters mellomrom er veldig godt synlige, men er bare konstruksjoner som bærer selve antennen.

Mastene hadde kvadratisk grunnflate med 2 meter sidekant og gikk nederst sammen i en omvendt pyramide. Toppen av pyramiden sto så på en porselens-isolator, slik at masten var isolert fra jord. (Dette var nødvendig for at ikke mastene skulle «suge opp» den utstrålte effekten.)

Av samme grunn var alle bardunene delt opp og delene isolert fra hverandre og masten med porselensisolatorer.

De gikk ut i 3 retninger i 4 nivåer og var festet i mastenes senterlinje for at det ikke skulle oppstå vridningsmomenter i masten.

Selve antennen var en 3-elements T-antenne,dvs 3 parallelle tråder som samles på midten til en enkelt nedføringswire. T-ens «vinger» var 34 meter lange og det var 4 meter mellom trådene, altså total lengde på 68 meter med 8 metersbredde. Antennen ble holdt stram av en vekt på 1500 kg via et trinsesystem i den ene masten.

Som motvekt til antennen er det gravd ned et jordnett av ca 100 kobbertråder som radielle stråler med stasjonsbygningen som sentrum. Hvor langt ut jordnettet strakte seg er ikke beskrevet noe sted, bare at det ble ført så langt ut som terrenget tillot, noe som ikke var så langt som teknisk ønskelig.

Ved bygging av en antenne vil en alltid forsøke å få den så godt tilpasset som mulig til den frekvensen (bølgelengden) den skal stråle ut. Som nevnt ovenfor skulle senderen arbeide på frekvensen 260 kHz (1154 m bølgelengde) og antennens egenfrekvens ble målt til 270 kHz, noe omtrent så nær det ideelle som en kunne håpe på.

Stasjonsbygningen på 24 x 12 meter er spesialtilpasset Telefunkensenderen og har 2 etasjer i ca halve bygget og en i resten.

Til vanlig er en sender bygget sammen innenfor et kabinett,med tilførsel av kraft og kjølemedia i lukkede systemer.

Slik er det ikke her. Senderens forskjellige deler er plassert rundt omkring i bygget,med andre ord- selve huset er senderkabinettet.

Det synes å framgå av samtidslitteraturen at det var Telefunkens måte å bygge store sendere på og en må derfor ha i minne at en stadig befant seg i radioteknikkens, om ikke barndom så i alle fall ungdom.

Senderanlegget kan inndeles i følgende hovedmoduler:

Selve senderen med høyfrekvensforsterkere(radiosignal-forsterkere)og lavfrekvensforsterkere(programmet)
Kontrollutstyr og programkanal(fra NRK)
Kontrollpult med utstyr for styring av senderen
12000 Volts likeretter med transformator
Roterende omformere for forskjellige spenninger
Kjøleanlegg
l byggets øverste etasje troner radioteknikken i form av lavfrekvens(modulator)og høyfrekvens-(radiofrekvens)forsterkerne, avstemmings-og antennetilpasnings-enheter, programtilførsel(linjeforsterkere) og kontrollorganer.

Mellometasjen gir rom for sterkstrømsinntak hvor Askøy Elektrisitetsforsyning leverte 7500 V på en 3-fasejordkabel som ble transformert ned til 230 V på stasjonens hovedtavle.

Fra denne ble strømmen fordelt til de roterende omformerne i samme rom som lager

Glødespenning og til likeretterne i kjelleren som lager forskjellige spenninger som trengs i senderanlegget.

Det sier litt om utviklingstrinnet i bruken av elektrisk kraft i samfunnet, at det i en samtidig beskrivelse nevnes at det også ble brukt elektrisk energi til destillasjonsanlegg (kjølevann), vannforsyning, varmtvannsbereder,samt delvis oppvarming og lys.

Underetasjen huser høyspentlikeretteren og destillasjonsapparat(12 kV), kjølevann-anlegg for kjølevann(destillert vann er elektrisk isolerende).

Her står også den før nevnte 1 kW Marconisenderen,som ifølge tidligere driftsingeniør Leif Andersen ble levert som kompensasjon for dagbøter Marconi-kompaniet pådro seg ved byggingen av Trøndelag kringkaster i 1933-34.

Senderen – 1937 var AM (AmplitudeModulasjon)fortsatt enerådende. I en AM-sender kreves det at senderens modulator kan levere omtrent like mve effekt som selve bærebølgeforsterkeren.

AM vil si at bærebølgens (radiosignalet)styrke varierer i takt med den informasjon (lavfrekventlyd) en ønsker å sende ut, eksempelvis musikk. I lydsvake partier vil bærebølgens styrke variere lite, ved kraftig påtrykk kan bærebølgens styrke variere mellom nesten null og det dobbelte av styrken uten påtrykk. Da har man en modulasjonsgrad på l00%.

Ved FM  FrekvensModulasion er det bærebølgens frekvens som varierer i takt med informasjonen.

Selve senderen kan sies å bestå av 2 rekker av forsterkere. Den ene genererer og forsterker selve radiosignalet og består av Styresender, Mellomforsterker(e) og Slutt-trinn (høyeffekt-forsterker).

Radiorøret – Et radiorør består i sin enkleste form av en Katode og en Anode. Katoden avglr veq oppvarming frie, negativt ladede elektroner som trekkes mot Anoden når det settes positiv spenning på den.

Styrken av elektronstrømmen fra Katode til Anode styres ved at det plasseres ett(eller flere) Gitter mellom dem. Ved i sette en negativ spenning på Gitteret vil elektronstrømmen variere med spenningens styrke.

Katoden må varmes opp til meget høy temperatur og i tillegg genererer innslaget av elektroner på anoden også varme som må avledes enten ved luftkjøling(kompressor)eller som her ved vannkjøling.
I Styresenderen lages frekvensen som skal brukes. Denne senderen kan bruke alle frekvenser mellom 150 og 375 kHz. Frekvensvalget kan være både krystallstyrt eller selvgenerert.

Krystallstyring gir beste frekvensnøyaktighet og var det normale også i l937. (l moderne

sendere ville noe annet være utelukket.)

I denne var det ikke mindre enn 3 mellomforsterkere som var nødvendig for å oppnå den ønskede effekten. Siste mellomforsterkertrinn gir ca 2 kW utgangseffekt til sluttforsterkeren.

Alle trinnene må avstemmes både for å gi maksimalforsterkning av ønsket frekvens, men også for å gi maksimal undertrykking av uønskede frekvenser, spesielt de såkalte harmoniske frekvensene.

Alle forsterkere har en viss forvrengning av ønsket signalfrekvens,noe som forårsakes av at forsterkningen ikke er lik (linear) ved forskjellig frekvens og/eller effekt. Forsterkeren vil derfor levere mange frekvenser og de uønskede må siles(filtreres)bort. De som er vanskeligst å bli kvitt er de Harmoniske frekvenser som er den dobbelte, tredobbelte osv.av grunnfrekvensen.

På Bergen kringkaster var frekvensen 260 kHz. Da hadde den også en viss stråling på 520 kHz. 780 kHz, 1040 kHz osv og av disse kunne gjerne 1040 være sterkere enn 780.
Høyeffektforsterkeren(Slutt-trinnet)består av 2 stk 20 kW rør som er koplet i mottakt

(Push-Pull: Dytt-Dra).Det vil si at om en tenker seg en vekselspenningskurve som svinger likt omkring et nullpunkt,,forsterker det ene røret det positive halvperioden og det andre den negative.

Forsterkeren er også oppsatt med full reserve slik at en ved hjelp av en 6-polet vender kan skifte mellom drifts-og reserverør. Denne operasjonen kunne selvsagt ikke foretas med senderen i drift.

Den andre forsterkerrekka er for programmet og kalles modulatoren.Den består av:

Linjeforsterker, Mellomforsterker og Modulator.

Linjeforsterkeren får det lavfrekvente programmet –ca. 200 til 10000 Hz –fra programlinja som kommer fra studio,som forsterkes og sendes videre til Mellomforsterker og Modulator. Forsterkerne i modulatoren er bygd for å gi minst mulig forvrengning som i denne sammenheng kalles for Klirrfaktor. Også her er det ulik forsterkning av forskjellige frekvenser som skaper forvrengingen og mens det i høyfrekvensforsterkerne var en frekvens som skulle forsterkes, skal modulatoren forsterke et helt frekvensspekter, med innbyrdes ulik styrke, likt.

Mens en med nitidens forsterkerteknikk gjerne har klirrfaktorer for lavfrekvensforsterkere

i størrelsesorden 0,00x%, var klirrfaktoren for denne målt til 4% ved 400 Hz.

Sluttrinnet-modulatoren,består også av 2 stk rør som er koplet i mottakt og med omkopling til reserverør som på høyfrekvenssiden. Her er rørene på 25 kW.

Selve modulasjonen foregår ved at det lavfrekvente programmet blandes med anodespenningen (som er en likespenning) på senderens slutt-trinn via en transformator, slik at denne (anodespenningen) varierer i takt med programmet. Ved 100% modulasjon varierer anodespenningen på denne senderen mellom null og dobbelt verdi av likespenningen=21000 Volt og senderen leverer 30 kW effekt til antennen. De høye spenningene er grunnen til de til dels grove dimensjonene på og store avstander mellom komponenter i senderen. I synkrondrift kunne senderen ikke kjøres med høyere modulasjonsprosent enn 70.

Fra høyfrekvensforsterkerens slutt-trinn føres effekten på kopperrør til antennekretsen.

Grunnen til at det brukes kopperrør er at overføringen av høyfrekvent strøm i en leder foregår i lederens overflate,mens lederens senter er strømløst. Derfor er det helt bortkastet å ha en tykk,kompaktledning. Med økende overflate reduseres motstanden og dermed tapene tilsvarende.
Som nevnt under avsnittet om antennen ovenfor hadde den en egenfrekvens på 270 kHz, mens senderen sender på 260 kHz. For å kunne yte maksimalt må antennen da forlenges kunstig med ca 43 meter (-10 kHz) og dette tar antennekretsen seg av. Den består av en kondensator som forkorter og en variabel spole (variometer)som forlenger og slik tilpasser antennen til aktuell sendefrekvens. For å kunne se når en har best tilpasning er det satt inn et måleinstrument (ampéremeter)som stilles til maksimum.

De høye likespenningene lages ved hjelp av en Høyspenningslikeretter som er utstyrt med det vi i dag kaller kvikksølvdamp-likerettere (kvikksølv-glødekatoderør).Den leverer 5 Ampere ved 12000 Volt. Den er utstyrt med en regulator (induksjonsregulator) som kan styres fra kontrollpulten i sendersalen til ønsket nivå mellom 4500 og 12000V og regulere spenningen.

Kontrollpulten inneholder utstyr som sørger for at senderen ikke kan «mishandles»og derved ødelegges. Utstyr her sørger for at den må startes i en viss rekkefølge. Først startes kjøleanlegg og ventilator. Når følere konstaterer at kjølevannet sirkulerer med rett mengde og trykk, frigjøres reléer som slår på glødestrøm og gitterspenninger.

Tidsreleer sørger nå for at høyspenningen til mellomforsterkerne ikke slås på før rørene er skikkelig varme, dvs at glødespenningen har stått på et halvt til ett minutt. Da er en kommet så langt at venderen for høyspenningen til de to siste HF-forsterkerne og Modulatoren er friglort og kan slås på. Denne slås på med 4500 V som deretter økes manuelt til de 10500 V som er normal arbeidsspenning.

Kjølevannsanlegget inneholder 1.5 m3 destillert vann som sirkuleres med et vannforbruk på 7m3 i timen ved et vanntrykk på 4,5 atm. Det er bare rørene i siste HF-forsterker og Modulatoren som er vannkjølt og vannet står dermed under 10500 V spenning mot jord. I kjelleren er det derfor satt inn vannmotstander i form av keramiske tromler med spiral-løp som forlenger vannsøylen mot jord.

Det destillerte vannet ble framstilt av et eget destillasjonsapparat men med 3 kW varmeelement, ifølge Leif Andersen gikk en ganske snart over til 6 kjøpe destillert vann fra BKK (Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap), på grunn av problemer med brønnvannet.

Motstanden i det destillerte vannet ble målt regelmessig fram til ca 1970 som kontroll på dets isolasjonsevne-rent,destillertvann: høy motstand.

Her bør det vel være en avslutning og kanskje noe kort om Marconisenderen, som vel er like verneverdig som Telefunkensenderen.

Kilder:

Tekniske Meddelelser 1937,artikkel av avd.ing. Otterbech

Norsk Radiohistorisk Forenings hjemmesider-Norske AM-kringkastere

Video-opptak fra Bergen Kringkaster I997 med Leif Andersen

Merknad: Leif Andersen var utdannet og arbeidet i Telegrafverket,men gikk over i

NRK og avsluttet sin karriere som teknisk sjef for NRK Hordaland.
Kommentar til artikkel om Bergen Kringkaster-Askøy ved Øystein Ask.

Side 2 Antennen

Sitat: «Selve antennen var en 3- elements T-antenne…»sitat slutt

Om Langbølgeantenner.

Bergen Kringkaster på Erdal i Askøy var beregnet å dekke nærområdet og Vestlandet.

En jordbølge må være vertikal polarisert, derfor må en antenne som skal ha en sterk jordbølge være vertikal polarisert.

Horisontal polarisering vil ikke gi noen jordbølge og det er forventet at slik utstråling vil være ineffektiv på dagtid. Det er fordi absorpsjonen i ionosfreren på dagtid er stor ved disse frekvensene.

Antennehøyden som ble brukt ved Bergen kringkaster var kort i forhold frekvensen 260 kHz som gir en bølgelengde på omtrent 1.154 meter. Ideelt sett burde antennen vær 0,528 bølgelengder(l) lang, 300/260x 0,528l=609,2meter. Dette var jo ikke praktisk mulig å få til, derfor ble det benyttet en forkortet antenne med såkalt «top loading».

Hensikten med dette er å øke strålingsmotstanden. Det er den vertikale delen av antennen som går fra fødepunktet opp til «top loading» som besørger den største vertikale utstrålingen.

Ref. The ARRL antenna book 1988 . («top loading» oppheng var isolert fra mastene i følge Jan Erik Fadnes som har arbeidet på toppen.)

Kommentar imøtesees med takk.

Med vennlig hilsen

Øystein Ask

LA7CFA Januar 2007